Gulrota – vår mest brukte grønnsak

-Det finnes mange ulike sorter av gulrot. De ulike sortene har ulike gener som gir variasjoner i smak, farge og resistens mot sykdom. Riktig valg av sort er viktig for å oppnå den gode og ettertraktede smaken i nyhøstet gulrot.

Det sier Randi Seljåsen som er forsker i Divisjon for matproduksjon og samfunn, Norsk Institutt for Bioøkonomi. Hun er en av mange dyktige norske forskere som er med på å skape ny kunnskap som gjør norsk frukt, bær og grønnskaksproduksjon stadig bedre.

Gulroten trives ekstra godt i vårt litt kjølige klima i Norge med lange soldager. Den er nøysom i sine krav til næring. Etter høsting kan den oppbevares over vinteren på lager ved rundt null grader og høy luftfuktighet. Den lagres vanligvis med jord fra åkeren på røttene og vaskes ikke før utsendelse til butikk.

Gassen etylen, som blant annet kommer fra epler, kan gi gulrøtter bitter smak under lagringsperioden. Det er derfor sjelden at epler og gulrøtter lagres sammen.

Senere forskning har også påvist at behandlingen av gulroten etter at den er tatt opp av jorda, har innvirkning på smaken. Gulroten tåler nemlig ikke stress, dette gjelder i alle ledd fra høsting og vasking til pakking og transport. Får gulrota for mange harde støt underveis, så vil smaken bli bitter.

Bruk av emballasje har også mye å si for smaken.

-En årsak til dette er at gulrot er en levende plante også etter høstning. Den levende rota trenger oksygen til sine åndingsprosesser i cellene. Gulroten må derfor ikke lagres i tett emballasje som forårsaker anaerob ånding i cellene. Da blir gulrøttene nesten kvalt, noe som gir den en kvalmende smak av etanol, forteller Seljåsen.

Gulrot smaker derfor som den blir håndtert. En skånsom behandling gjennom hele verdikjeden vil bidra til å bevare en god smak på gulrøttene.

-En gulrot med topp smakskvalitet har hatt det svalt og fint i åkeren og er ikke blitt utsatt for skadedyr eller soppsykdommer. Den har blitt forsiktig behandlet under høsting, vasking og pakking og har ikke vært i nærheten av etylen på veien frem til forbruker, som også sørger for videre å oppbevare den i et kjøleskap fritt for etylenproduserende frukter, fortsetter Seljåsen.  

• Gulroten kommer opprinnelig fra Midt-Østen og Sentral-Asia
• Den har vært dyrket i minst 2000 år
• Araberne tok med gulroten til Spania for om lag 1000 år siden. Siden har den spredt seg til Europa.
• I Norge er importen av gulrot veldig lav, vi dyrker i stor grad vår egen gulrot
• Gulroten må behandles skånsomt og lagres ved lav temperatur, og må oppbevares i kjøleskapet langt unna frukter som produserer gassen etylen (som for eksempel epler).  Etylen kan gi gulrøtter bitter smak.
• Gulrotens friske, oransje farge kommer av betakaroten, som blir til vitamin A i kroppen vår. Vitamin A bidrar til å opprettholde normal hud og normalt syn. Gulrot har også et høyt innhold av kostfiber som er gunstig for fordøyelsen.
• Det finnes mange typer gulrot, i fargene lilla, sort, gul, hvit og oransje. Det var først på 1800-tallet at det ble populært å dyrke de oransje gulrøttene vi kjenner best.
• Noen gulrøtter blir lange og spisse, andre mer butte i fasongen, og noen nesten helt runde.
• Gulrot selges både i bunter med gresset på og pakket i poser eller beger. Den skal dufte friskt av gulrot (minner litt om duften av bartrær), være fast, fri for råte, uten sprekker eller misfarging på toppen. ​

Integrert plantevern handler om å begrense bruken av plantevernmidler så mye som mulig ved å bruke andre dyrkings- og bekjempelsesmetoder som vi kjenner til.

Gjennom å finne andre måter å bekjempe skadedyr, sykdommer og skadelige innsekter på, så reduserer vi bruken av plantevernmidler. Norge ligger langt framme i dette arbeidet.  Vi er blant de land i verden som bruker minst plantevernmidler i landbruket. Det kalde klimaet vårt hjelper selvsagt, men vi er også flinke til arbeide langsiktig og systematisk mot målet om å faktisk bruke minst mulig plantevernmidler.  

Her er de viktigste prinsippene:

• Tenk integrert plantevern som et puslespill, der den enkelte bit er en metode som kan brukes i bekjempelsen. En kombinasjon av kjente teknikker og metoder gir til sammen den beste planteproduksjon.
• Typiske metoder for integrert plantevern er for eksempel godt renhold, riktig jordbearbeiding, dekking med fiberduk, bruk av gjerder som utestenger skadedyr, biologisk bekjempelse (bruk av levende organismer for å bekjempe skadegjørere). 
• Kjemiske midler benyttes bare hvis andre forebyggende og direkte tiltak ikke fungerer tilstrekkelig
• Begrepet ble utviklet på 1950-tallet i USA da man opplevde at skadedyrene ble resistente mot kjemiske plantevernmidler, samtidig som deres naturlige fiender forsvant.
• Integrert plantevern nytter!  I løpet av 25 år reduserte norske epleprodusenter bruken av plantevernmidler med 75 prosent (Edland 1997)

Du kan lese mer om hvordan norske bønder jobber med plantevern hos NIBIO